Surfebrettenes historie

Allerede i 1778 hadde den britiske oppdageren kaptein J. Cook sett denne typen aktivitet på Hawaii-øyene. Etter 1908 spredte surfing seg til noen land i Europa og Amerika. Spredning til Asia etter 1960. I løpet av de siste ett til to tiårene har surfing utviklet seg kraftig. Storskala surfekonkurranser har blitt holdt på kysten av Nord-Amerika, Peru, Hawaii, Sør-Afrika og østlige Australia. Surfing drives av bølger og utføres på stranden med vind og bølger. Høyden på bølgene skal være ca 1 meter, og minimum bør ikke være mindre enn 30 cm. Hawaii-øyene har bølger som egner seg for surfing hele året. Spesielt om vinteren eller våren er det bølger fra det nordlige Stillehavet. Bølgene er så høye som 4 meter, noe som kan få idrettsutøvere til å skli mer enn 800 meter. Derfor har Hawaii-øyene alltid vært sentrum for surfing i verden.
Desurfebrettopprinnelig brukt var omtrent 5 meter lange og veide 50 til 60 kilo. Etter andre verdenskrig dukket det opp skumplastpaneler, og formen på panelene ble forbedret. Desurfebrettsom for tiden brukes er 1,5-2,7 meter lange, 60 cm brede og 7-10 cm tykke. Platene er lette og flate, med litt smalere for- og bakende, og en stabiliserende halefinne bak og under. For å øke friksjonen er platen også belagt med en voksaktig ytre film. Allesurfebrettveier bare 11 til 26 kilo. Knølhval har noen korrugerte strukturer på forsiden av vingene, som hjelper giganten å bevege seg mer grasiøst og jevnt gjennom strømmen. Denne strukturen bidrar til å redusere luftmotstanden og hjelper pukkelryggen å "gripe" strømmen, og sikrer at den kan bevege seg kvikk til tross for sin enorme størrelse. Inspirert av dette har surfebrettprodusenten Fluid Earth produsert karakteristikasurfebrettmed korrugerte frontender.